Gallery Cerro Rico

Fjellet som spiser menn

Et hammerslag, så en kvart omdreining på boret før neste slag, en ny kvart omdreining, så et til og et til og et til. Svetten siler på Jomar Ortega langt inne i Cerro Rico i Bolivia.

For å holde ut de lange arbeidsdagene i en krevende fysisk jobb, stapper han munnen full av kokablader. Bladene gir ingen rus, men døyver sult og gjør at arbeiderne klarer lengre skift. De er flere tusen gruvearbeidere som prøver å finne rester av mineraler i det som en gang var verdens største sølvgruve.

Historien skal ha startet for over et halvt århundre siden, med en Quechua-indianer som skulle tenne et bål for natten. Etter en stund oppdaget han at bakken smeltet, og den viste seg å være av sølv. Spanjolene oppdaget rikdommen. Det sies at de tok ut så mye sølv at man kunne ha bygget en sølvbro fra Bolivia til Madrid, og fremdeles kunne de ha fraktet sølv over broen.

Spanjolene brukte lokale indianere som slaver. Når de døde, ble de erstattet av afrikanske slaver. Også mange av dem døde av sult og lungesykdommer.

Historikere mener at åtte millioner menn har mistet livet her i de nesten 500 årene gruven i Potosi har eksistert. Derfor blir Cerro Rico kalt fjellet som spiser menn. Ennå er det stor aktivitet i fjellet. Ca 15.000 mennesker arbeider i og rundt alle de små og store tunnelene. Fjellet ser ut som en sveitserost.

I 2012 la Nestor Rene Espanoza frem en studie av fjellet. Ifølge National Public Radio konkluderte han med at hele den øvre delen kan kollapse. Et av forslagene for å hindre dette, er å fylle den øverste delen av fjellet med betong. Forslaget ble ikke godt mottatt av innbyggerne i området. 10-15 prosent av dem jobber i og rundt gruvene.

På vei opp til Cerro Rico kjører vi forbi mange små butikker som selger verktøy. - Sikkerhetsutstyr selges også, men nesten ingen kjøper slikt i disse dager, sier en butikkinnehaver. - Jeg har ikke noe valg. Vi sliter med den dårlige prisen på mineralene, og må jobbe dobbelt så mye som for et år siden for å tjene like mye, forklarer Jomar Ortega. Når det er lite penger å tjene går det utover utstyret i gruven. Boringen gjøres manuelt, og ingen av de fire vi besøker bruker støvmasker eller annet sikkerhetsutstyr.

- Jeg vet det er farlig, og at den gjennomsnittlige levealderen for gruvearbeidere som meg er så lav som 40 år. De fleste dør tidlig på grunn av lungesykdommer, sier 26 år gamle Ortega når han har en pause. Fra munnviken renner det ut mørk væske fra kokabladene han har fylt munnen med. Han forteller at han har familie som må forsørges. - Drømmen er å gi mine barn utdannelse, sier Ortega.

Flere av vennene hans har reist fra Potosi uten familien sin for å finne andre jobber. Familiene flytter etter hvis de finner skikkelig arbeid. Lenger inne i gruven graver Bernal Pachelo (25) med hakke. Han snur seg brått når et smell får fjellet til å dirre. Det er vanskelig å bedømme hvor langt unna smellet er. Det kan hende de sprenger i nabogruven, men det kan også være langt unna. Støv og småstein drysser ned fra tunneltaket. Bernal Pachelo venter noen sekunder før han fortsetter arbeidet sitt.

I Cerro Rico drives gruvene av 38 forskjellige kooperativer. Det betyr at arbeideren på papiret er medeier, men den eller de som har investert i store maskiner og utstyr får en større del av utbyttet.

«Cooperativa 21 de Diciembre» er et av de aller minste kooperativene. Dårlig økonomi gjør at de ikke tar seg råd til moderne verktøy. Gruven litt lenger borte er større, her går luftkompressoren for fullt og flere turister står utenfor inngangen og venter på en guidet tur inn i fjellet.

Pirrilis blir de kalt, damene som knuser stein på utsiden av gruven til «Cooperativa 10 de Noviembre». Malaria Ayarachi Calle (75) og Hermina Choque (45) er på vei hjem nedover fjellsiden etter endt arbeidsdag. De går i sikksakk. Stadig bøyer de seg ned og plukker opp stein som inneholder tinn, bly eller sølv. Steinene havner i ryggsekken.

Dia de los Muertos, De dødes dag, feires stort i gruvebyen Huanuni. Gjennom dagen fyller rundt 300 mennesker magen sin med store mengder mat, alkohol og ikke minst kokablader. Noen har besøkt andre døde før de kommer hit. De har gjerne med seg sekk, for man sier ikke nei takk til mat. Varmmaten blir gjerne spist på stedet mens tørrmaten legges i poser eller sekker. Mannen vi feirer er Policarpia Calani Quiella. Han var en holden mann i Huanuni frem til president Evo Morales og hans regjering re-nasjonaliserte gruven. Byen har en av Bolivias største tinngruver. I de gode tidene kunne nesten hvem som helst grave etter tinn og selge det videre. Da staten overtok fikk bare ca. halvparten jobb.

- Policarpia døde sist sommer som en fattig mann. Han fikk ikke jobb i det statlige gruveselskapet, sier sønnen Zenon Calani. De som har jobb i gruveselskapet tjener godt i forhold til gjennomsnittslønnen i Bolivia. På vei ut av Huanuni blir alle større bager undersøkt. Ingen skal kunne smugle ut tinnet og selge det på det illegale markedet.

PS. Mens du har lest denne teksten, har vår venn Ortega kanskje boret ca. 4-5 cm. En luftboremaskin har til sammenligning gjerne boret tre-fire hull og er klar for sprengning.